Lukt spiller en stor rolle i folks hverdag, og det er i mange tilfeller nødvendig å måle intensiteten av lukten. I spesielle tilfeller kan det måles kjemisk og så beregnes lukt for de enkelte kjemiske stoffer. Men luktutslipp til luft er som oftest en kompleks blanding av en rekke kjemiske stoffer. Luktanalyse, eller olfaktometri er derfor et nyttig verktøy for å kunne håndtere luktutfordringer.

Flere analysemetoder har vært brukt opp gjennom årene med svært varierende resultat. I 2001 ble det imidlertid beskrevet en europeisk norm for luktanalyse, EN 13725, «Air Quality – Determination of Odour Concentration by Dynamic Olfactometry».

Standarden setter krav til utførelsen av målingene, og henviser i denne sammenheng til den internasjonale standarden ISO 5725.

Metode for å måle lukt

Metoden går i korthet ut på at en konstant strøm med luktfri luft sendes ut i luktmasker til et luktpanel. Den luktende gassen som skal analyseres tilsettes så i økende konsentrasjon inntil 50 % av panelet kan fornemme lukten (ED50). Denne konsentrasjonen (fortynningen) kalles terskelverdi, og utgjør 1 europeisk luktenhet pr. m3. (OUE/m3). Det er definert at den lukten man får når 123g n-butanol fordampes inn i 1 m3 nøytral gass defineres som 1 OUE/m3. Det er stor usikkerhet knyttet til disse verdiene, da den menneskelige luktoppfatning varierer fra menneske til menneske.

Utstyr for å analysere lukt

Det benyttes et olfaktometer for å bestemme terskelverdi på lukt, som igjen brukes for å beregne luktkonsentrasjon. Det er viktig at materialet som benyttes selv er luktfritt og inert. Det anbefales å bruke materialer som PTFE, stål, glass, teflon, eller tedlar til prøvetakingsutstyr. Man må allikevel regne med at slikt utstyr kan avgi en bakgrunnskonsentrasjon på 100 OUE/m3 ved 30 timers lagring. (Omtrent det samme som bakgrunnslukt fra et biofilter). Det siste nye innen olfaktometer er bærbart feltutstyr, som vil gi helt nye muligheter innen luktanalyse.

Anvendelse av luktanalyse

Luktanalyse anvendes på en rekke områder for å kartlegge utslipp av lukt, og for å beskrive luktbelastninger i nærmiljøet. Metoden er for eksempel godt egnet for måling av utslipp fra komposteringsanlegg eller punktutslipp fra forskjellige typer industri. Et annet viktig anvendelsesområde er å bestemme effekt av luktreduserende tiltak. Man kan for eksempel måle luktintensitet før et kullfilter eller en scrubber, og så sammenligne dette med luktintensitet etter kullfilter eller luktscrubber.

Luktopplevelse

Forholdet mellom det som oppleves som luktintensitet og luktkonsentrasjonen er ikke lineær, og dette forholdet er forskjellig for ulike stoffer. Sammenhengen er snarere logaritmisk og dersom man skal uttrykke luktkonsentrasjonen i enheter som reflekterer intensiteten, kan det være en tilnærmelse å benytte en analog til lydmålinger som oppgis i desibel. Luktintensiteten kan da oppgis som dBod som er logaritmen til luktkonsentrasjonen.

Luktgrense

Luktgrense (den laveste konsentrasjonen av ett gitt stoff, som kan luktes av de fleste som utsettes for denne) varierer veldig fra stoff til stoff. To eksempler er:

Hydrogensulfid H2S 0, 0004 ppm

Ethylamine C2H5NH2 0, 86 ppm

Luktgrensen er for de fleste gasser lavere enn den administrative norm (den yrkeshygieniske «grenseverdi»), noe som betyr at gassen kan luktes ved vesentlig lavere luftkonsentrasjoner enn Arbeidstilsynet anbefaler som konsentrasjonsnorm for gassen.